Om du spør en hvilken som helst ung mann eller kvinne, med et snev av kunnskap om populærkultur, hvilken superhelt som er best av Lynvingen og Supermann, så vil nok svaret være førstnevnte for påfallende mange. Noen vil kanskje legge til at Superman er en håpløst utdatert og kjedelig superhelt, mens Batman er en mørk hevner - torturert av foreldrenes tragiske ran og drap og drevet til et liv i skyggene.
Nei. Nei, du tar feil, gå og lek med ballen din. Jeg så et par jevnaldrende gutter over lia her som sikkert vil leke med deg om du spør pent. Vi voksne skal diskutere tegneserier før Batman vs. Superman filmatiseres.
Nei. Nei, du tar feil, gå og lek med ballen din. Jeg så et par jevnaldrende gutter over lia her som sikkert vil leke med deg om du spør pent. Vi voksne skal diskutere tegneserier før Batman vs. Superman filmatiseres.
Påstand:
Superman er udødelig, og derfor kjedelig. Batman er bare en vanlig person.
Superman er udødelig, og derfor kjedelig. Batman er bare en vanlig person.
Hvorfor det er feil:
For det første, så er dette delvis sant. Samtidig, og ikke minst, er det en grunn til at kryptonitt er synonymt med det å ha et svakt punkt. Hvor sterk Superman bør være, er en problemstilling jeg føler ofte blir tatt opp i diskusjoner og medier om tegneserier - ikke minst fra forfatterne selv. Men kanskje er det på tide at det blir diskutert hvorfor denne problemstillingen dessverre gjelder Batman også.
For Batman er udødelig. Et underliggende spenningsmoment for unge lesere og seere er at Batman er en normal person som faktisk kan dø. Svetten siler mens de febrilsk blar gjennom side etter side hvor Batman slår mer enn én person i sekundet i ansiktet. Vil Batman klare seg, spurte de som regel i varierende form på slutten av hver episode av den litt mer humoristiske 60-talls-serien. Svaret er ja.
Batman er en prestasjon og et supermenneske innen hva ett individ, en normal person, kan gjøre ut av seg selv. Han mestrer alle slags former for kampsport, løfter voksne menn etter nakken og sparker ned trær i sokkelesten, for ikke å glemme en forkledningsmester og buktaler. Med andre ord ikke en normal person i det hele tatt.
Påstand:
Superman er omringet av venner og en varm familie, og slåss mot tullete, overdrevne superskurker. Batman er ensom og mer realistisk.
Hvorfor det er feil:
Det er mange ting fra Supermans fortid, både på trykk og på lerretet, vi gjerne vil glemme, spesielt fra gull - og sølvalderen innen amerikanske tegneserier. Historien hvor Superman prøver å gjøre Lois Lane sjalu ved å flørte, kysse og til slutt gifte seg med sin kusine er verdt å nevne. Hva holdt Bats på med på denne tiden? Nøyaktig det samme.
Det er sant at Batman tok liv med pistol og var, tør jeg si det, noe annerledes fra Superman i Bob Kanes første historier. Dette snudde rimelig fort. Mens Superman lurte Mr. Mxyzptlk til å skrive navnet sitt baklengs på en enorm skrivemaskin, kledde Batman seg ut i regnbuens farger og løste kriminalitet med Robin og Ace the Bat-hound. Det skjedde, og skjer, med andre ord veldig mye dumt på begge sider.
Det blir også feil å si at en var mer ensom enn den andre. Clark Kent hadde nok en litt tydeligere varm oppvekst i Kansas, men også han hadde en ensomhet som jeg vil diskutere lengre ned. Batman har på sin side omringet seg med allierte og familie, fra å ikke bare være en venn og farsfigur, men i senere år en far i ordets fulle betydning.
I hva som kanskje er tegneserienes kuleste retcon gjennom tidene, ble Robin en del av familien for å holde Batman ute av mørket, og sølvalderens camp og galskap et symbol for en enklere tid i minnene deres og kontrast til nåtiden. Skrevet ut av eksistens og kontinuitet, ja, men bokstavelig og billedlig talt bevart slik Batman og Robin velger å huske hendelsene.
For det første, så er dette delvis sant. Samtidig, og ikke minst, er det en grunn til at kryptonitt er synonymt med det å ha et svakt punkt. Hvor sterk Superman bør være, er en problemstilling jeg føler ofte blir tatt opp i diskusjoner og medier om tegneserier - ikke minst fra forfatterne selv. Men kanskje er det på tide at det blir diskutert hvorfor denne problemstillingen dessverre gjelder Batman også.
For Batman er udødelig. Et underliggende spenningsmoment for unge lesere og seere er at Batman er en normal person som faktisk kan dø. Svetten siler mens de febrilsk blar gjennom side etter side hvor Batman slår mer enn én person i sekundet i ansiktet. Vil Batman klare seg, spurte de som regel i varierende form på slutten av hver episode av den litt mer humoristiske 60-talls-serien. Svaret er ja.
Batman er en prestasjon og et supermenneske innen hva ett individ, en normal person, kan gjøre ut av seg selv. Han mestrer alle slags former for kampsport, løfter voksne menn etter nakken og sparker ned trær i sokkelesten, for ikke å glemme en forkledningsmester og buktaler. Med andre ord ikke en normal person i det hele tatt.
Påstand:
Superman er omringet av venner og en varm familie, og slåss mot tullete, overdrevne superskurker. Batman er ensom og mer realistisk.
Hvorfor det er feil:
Det er mange ting fra Supermans fortid, både på trykk og på lerretet, vi gjerne vil glemme, spesielt fra gull - og sølvalderen innen amerikanske tegneserier. Historien hvor Superman prøver å gjøre Lois Lane sjalu ved å flørte, kysse og til slutt gifte seg med sin kusine er verdt å nevne. Hva holdt Bats på med på denne tiden? Nøyaktig det samme.
Det er sant at Batman tok liv med pistol og var, tør jeg si det, noe annerledes fra Superman i Bob Kanes første historier. Dette snudde rimelig fort. Mens Superman lurte Mr. Mxyzptlk til å skrive navnet sitt baklengs på en enorm skrivemaskin, kledde Batman seg ut i regnbuens farger og løste kriminalitet med Robin og Ace the Bat-hound. Det skjedde, og skjer, med andre ord veldig mye dumt på begge sider.
Det blir også feil å si at en var mer ensom enn den andre. Clark Kent hadde nok en litt tydeligere varm oppvekst i Kansas, men også han hadde en ensomhet som jeg vil diskutere lengre ned. Batman har på sin side omringet seg med allierte og familie, fra å ikke bare være en venn og farsfigur, men i senere år en far i ordets fulle betydning.
I hva som kanskje er tegneserienes kuleste retcon gjennom tidene, ble Robin en del av familien for å holde Batman ute av mørket, og sølvalderens camp og galskap et symbol for en enklere tid i minnene deres og kontrast til nåtiden. Skrevet ut av eksistens og kontinuitet, ja, men bokstavelig og billedlig talt bevart slik Batman og Robin velger å huske hendelsene.
Påstand:
Batman er en komplisert, torturert og ensom hevner. Superman er en amerikansk, våt drøm som slår Adolf Hitler i ansiktet og smiler.
Hvorfor det er feil:
Batman er en komplisert, torturert og ensom hevner. Superman er en amerikansk, våt drøm som slår Adolf Hitler i ansiktet og smiler.
Hvorfor det er feil:
Batman er komplisert, torturert og ensom. Alene i verden etter at en tragedie tok familen hans. Dette høres kjent ut, men sikkert ikke fordi Superman er den siste gjenlevende fra en planet som eksploderte sammen med alle hans nære og kjære.
Noen av de mest spennende JLA-relaterte historiene de siste tiårene har utforsket vennskapet mellom Superman og Batman, som regel med et moralsk dilemma i midten. En viktig ting å legge merke til her er at det alltid er Batman som advarer Superman om å aldri krysse en moralsk grense - og dette skjer ofte.
The Dark Knight Returns, Superman: Red Son, Batman: Hush og tv-spillet Injustice: Gods Among Us. Til og med Squadron Supreme, en tegneserie fra Marvel basert på Justice League, spiller på dette.
Det er som regel snakk om negativ innflytelse, parallelle dimensjoner eller magi i disse historiene, men poenget er det samme. Batman har som regel rett og Batman vinner, og dette er selvfølgelig mer tilfredstillende enn at en udødelig gud hamrer løs på Batman. Men at Batman advarer Superman om å aldri ta liv høres vel ikke så mørkt ut? Vel, for femti-seksti år siden ville det vært omvendt. Superman hadde rett.
Vi, fansen, tildeler Batman lag på lag med kompliserte følelser for at han skal passe inn tidens kulturelle zeitgeist - mørke antihelter. Batman er bare mørk i klær og tildels holdning, som passer i utgangspunktet, men der stopper også hans flørt med mørket. Og forskjellen mellom ham og Superman. Begge er ett hundre prosent gode personer, selv om vi kanskje vil at Batman skal være smartere enn den tanketomme muskelbunten Superman, og samtidig ignorerer at Clark Kent er en utdannet, Pulitzer-prisvinnende journalist.
Nå får jeg disse heltene til å virke veldig endimensjonale, og dette er selvfølgelig ikke helt sant. 75 år med utvikling skiller Batman og Superman mer og mer, men utgangspunktet forblir det samme. Vi må bare ikke dytte Bruce Wayne alt for langt inn i mørket, eller Superman i motsatt retning, for da ender vi opp med noe som ikke er dem og blir servert historier som dette:
Dette er ikke en tankemåte som bare gjelder oss Batman-fans. Mange, meg inkludert, var redde for at Man of Steel skulle bli for mørk - for inspirert av Nolans Batman-filmer. Kanskje dette ikke er så negativt? Kan en film om den eneste av sitt slag, tynget av byrden av å være en hel planets redningsmann og ensomhet, bli for mørk? Altså, jeg vet ikke. Jeg har ikke turt å se den ennå.
Noen av de mest spennende JLA-relaterte historiene de siste tiårene har utforsket vennskapet mellom Superman og Batman, som regel med et moralsk dilemma i midten. En viktig ting å legge merke til her er at det alltid er Batman som advarer Superman om å aldri krysse en moralsk grense - og dette skjer ofte.
The Dark Knight Returns, Superman: Red Son, Batman: Hush og tv-spillet Injustice: Gods Among Us. Til og med Squadron Supreme, en tegneserie fra Marvel basert på Justice League, spiller på dette.
Det er som regel snakk om negativ innflytelse, parallelle dimensjoner eller magi i disse historiene, men poenget er det samme. Batman har som regel rett og Batman vinner, og dette er selvfølgelig mer tilfredstillende enn at en udødelig gud hamrer løs på Batman. Men at Batman advarer Superman om å aldri ta liv høres vel ikke så mørkt ut? Vel, for femti-seksti år siden ville det vært omvendt. Superman hadde rett.
Vi, fansen, tildeler Batman lag på lag med kompliserte følelser for at han skal passe inn tidens kulturelle zeitgeist - mørke antihelter. Batman er bare mørk i klær og tildels holdning, som passer i utgangspunktet, men der stopper også hans flørt med mørket. Og forskjellen mellom ham og Superman. Begge er ett hundre prosent gode personer, selv om vi kanskje vil at Batman skal være smartere enn den tanketomme muskelbunten Superman, og samtidig ignorerer at Clark Kent er en utdannet, Pulitzer-prisvinnende journalist.
Nå får jeg disse heltene til å virke veldig endimensjonale, og dette er selvfølgelig ikke helt sant. 75 år med utvikling skiller Batman og Superman mer og mer, men utgangspunktet forblir det samme. Vi må bare ikke dytte Bruce Wayne alt for langt inn i mørket, eller Superman i motsatt retning, for da ender vi opp med noe som ikke er dem og blir servert historier som dette:
 |
| Tusen takk, Frank Miller. |
Dette er ikke en tankemåte som bare gjelder oss Batman-fans. Mange, meg inkludert, var redde for at Man of Steel skulle bli for mørk - for inspirert av Nolans Batman-filmer. Kanskje dette ikke er så negativt? Kan en film om den eneste av sitt slag, tynget av byrden av å være en hel planets redningsmann og ensomhet, bli for mørk? Altså, jeg vet ikke. Jeg har ikke turt å se den ennå.
